Tuberkulose: fortvilelsens sykdom

På verdensbasis blir over 10 millioner mennesker syke med tuberkulose hvert år og fler enn 1,5 millioner dør av sykdommen. Av disse er 230 000 barn. I Norge og Europa er den så godt som utryddet, men det tok lang tid og skyldes i liten grad medisinering eller vaksine.

På 1800-tallet, da tuberkulosen herjet Europa, var Norge et av de verst rammede landene. På det meste døde hver femte nordmann av tuberkulose. I dag rapporteres det om under 400 tilfeller i Norge årlig. De fleste av disse som blir syke er personer født i land med høy forekomst, og som har båret bakterien med seg til landet.

Sven Gudmund Hinderaker og Tehmina Mustafa er begge professorer ved Senter for internasjonal helse ved UiB. Mustafa leder utviklingen av en ny diagnosetest for tuberkulose med støtte fra Norges forskningsråd og Helse Vest. Den tas nå i bruk i Norge, Pakistan, India, Tanzania og Zanzibar.

Hvor ble det av "tubben"?

Tuberkulose har vært hos mennesker i tusenvis av år, men en veldig økning kan ses i sammenheng med Den industrielle revolusjon, som tok til på slutten av 1700-tallet. Store samfunnsomveltninger rullet over Europa da folk flyttet på seg for å finne jobb i de nye fabrikkene. Byene vokste og folk bodde tettere samme, ofte under kummerlige kår.

Samfunnet ble grunnleggende endret og rigget for effektiv spredning av smittsomme sykdommer. Selv om den totale dødeligheten var svært høy i Europa på 1700- og 1800-tallet, skyldtes ett av fem dødsfall av tuberkulose.

– Da folk begynte å bo tettere i økte forekomsten av tuberkulose enormt, men så gikk det gradvis ned, tilsynelatende av seg selv. Medisiner og vaksine fikk vi først da epidemien var nesten over hos oss, så det er ikke forklaringen, forteller Sven Gudmund Hinderaker. Han er professor ved Senter for internasjonal helse (SIH) ved UiB og tidligere konsulent i Tuberkulose-unionen «The Union».

Arbeidsforholdene i og rundt de store fabrikkene og i gruvene var elendige. Samtidig med fremveksten av fagforeninger og bedrede arbeidsforhold, mindre stress i arbeidssituasjonen, tid til hvile, fast arbeid og forutsigbarhet at forekomsten av tuberkulose sank.

– Underernæring eller fattigdom er ikke i seg selv utslagsgivende for å utvikle tuberkulose. Det er det stresset som kommer med ufrivillig fattigdom og følelsen av håpløshet og mangel på kontroll over eget liv som er utslagsgivende for utviklingen av en tuberkuloseepidemi. Denne situasjonen finner vi i krigsområder og i store flyktningbefolkninger, forteller Tehmina Mustafa. Hun er overlege på Lungeavdelingen ved Haukeland Universitetssykehus og professor ved SIH.

En sosial sykdom

Tuberkulose er en sykdom som rammer hardest i lav- og mellominntektsland i Asia og Afrika, men også Øst-Europa og den tidligere Sovjetunionen har betydelige antall tilfeller. Verdens helseorganisasjon (WHO) har som mål å utrydde tuberkulose innen 2035, men Mustafa mener dette er urealistisk.

– Tuberkulose handler ikke bare om bakterier. Tuberkulose handler også om sosioøkonomiske forhold. Dette er på mange måter en sosial sykdom. Store sosiale ulikheter, store flyktninggrupper, krig og systematisk diskriminering er indikatorer på samfunn der vi kan finne tuberkulose.

Mustafa mener at Norge er et veldig godt eksempel på hvordan tuberkulose bør bekjempes. På det meste døde hvert femte nordmann av tuberkulose. I dag er nesten ingen som dør.

– Velstands-utjevning kan ikke overvurderes i kampen mot tuberkulose. Vi ser at epidemien i Europa på 1800- og 1900-tallet sank i takt med fremveksten av mer velfungerende samfunn. Den sank før vi engang visste hva som forårsaket den. Dette er en kronisk sykdom som ikke lett lar seg kontrollere. Det tar tid for den å vokse frem og det tar tid før den forsvinner. Mustafa er ikke optimistisk for situasjonen i Syria og Jemen.

Informasjon, forebyggende behandling og medisinering i Lima, Peru. Foto: Den panamerikanske helseorganisasjonen (PAHO).

Kontroll virker

Det er Folkehelseinstituttet som leder infeksjonskontrollen i Norge. Tiltak for å bekjempe tuberkulose består i å diagnostisere og behandle de syke for å fjerne smittekilden. Asylsøkere og andre personer fra land med høy forekomst av tuberkulose, og som skal oppholde seg i Norge i mer enn tre måneder, har plikt til å gjennomgå tuberkuloseundersøkelse.

Nesten alle sykdomstilfeller kan behandles. Behandlingsregimet består av en intens medisinering med flere ulike medisiner over minst seks måneder. I Norge legges pasienter inn på isolat de første ukene, men det er praktisk umulig i land med høy forekomst.

– Den lange behandlingstiden har vist seg å være en stor utfordring, forteller Hinderaker. Etter noen ukers behandling føler pasienten seg friskere og kan tro at de kan slutte å ta medisinen. Det er viktig å få pasientene til å gjennomgå hele regimet for å bli kurert og for å sikre seg at sykdommen ikke kommer tilbake og at det ikke utvikles resistens.

Derfor har Verdens helseorganisasjon en strategi der pasienter skal følges opp av helsepersonell og observeres hver gang de skal ta medisiner – såkalt Directly observed treatment (DOT).

Det er vanskelig å se om behandlingen har virkning på epidemien. Behandlingen redder liv, så dødeligheten synker, men det tar lengre tid før man ser at antall nye sykdomstilfeller synker. Effekten kan ligge i at behandling reduserer tiden folk er smittsomme og færre blir smittet.

– Vi ser etter både folk som bærer bakterien uten å ha blitt syke og folk som har utviklet aktiv tuberkulose. Det er bare ca. 10 % av personer som blir smittet som utvikler aktiv sykdom, så det er vanskelig å spå hvem som blir syke. Bare de som blir syke med tuberkulose i lungene utgjøre en smittefare ved å hoste ut bakterier. Derfor ved å behandle sykdommen forebygger man smitte og nye tilfeller.