Politikere, helsepersonell og akademikere møttes i to dager ved Universitetet i Bergen for å diskutere innvandrerhelse.
Ambisjonene var høye i en fullsatt Universitetsaula med representanter fra helsesektoren, akademia, mange etater, frivillige organisasjoner, studenter og brukere. Konferansen fant sted 15.-16. november.
- Denne konferansen er en milepæl innen migrasjonshelse, sier Bernadette Kumar. Hun er førsteamanuensis ved Institutt for helse og samfunn ved Universitetet i Oslo og tidligere direktør for NAKMI (Nasjonalt kompetansesenter for migrasjon- og minoritetshelse) ved Folkehelseinstituttet.
I samarbeid med Folkehelseinstituttet, samlet Universitet i Bergen over to hunder representanter fra mange fagfelt og sektorer fra hele landet for å diskutere betydningen av migrasjonshelse i dagens Norge.
Trenger fortsatt fokus
Selv etter fire år med en egen nasjonal strategi for innvandrerhelse er det stor avstand mellom forskning, praksis og pasientbehov. Erfaringen viser at mangel på likeverdig helsetjenester medfører dårlig helse hos noen innvandrergrupper. Selv om forskning på migrasjon og helse har økt i omfang de senere årene, så er det lite samarbeid, både mellom fagdisipliner i akademia, men også mellom helseinstitusjonene nasjonalt.
- Til tross for all forskningen på helse og migrasjon, så sliter vi fremdeles med stereotyper og mangel på viktig kunnskap. Politikere spør oss om hvilke tiltak som hjelper og hva som kan gjøres annerledes for å nå alle grupper. Dette har vi ikke gode svar på, sier Esperanza Diaz, initiativtaker til konferansen. Hun er førsteamanuensis ved Institutt for global helse og samfunnsmedisin, UiB, og fungerende direktør ved NAKMI.
Foto: Paul S. Amundsen / UiB
- Vi vet faktisk mye om hvordan innvandrere bruker helsetjenester og har god informasjon om innvandreres sykdomsbilde, men kvaliteten på tjenestene blir ikke målt systematisk. Likevel viser kvalitativ forskning at helsetjenestene for innvandrere ikke er like god som for befolkningen forøvrig. Det er stor avstand mellom det vi vet, rettigheter som eksisterer på papiret og de tjenester som faktisk blir levert.
Et av problemene er at tiltak som settes i gang på lokalt nivå ikke blir evaluert fordi innvandrerbakgrunn til den enkelte ikke blir registrert av frykt for diskriminering.
- Dette er egentlig misforstått personvern. Uten å kjenne til en persons historie og bakgrunn, så er det nærmest umulig å forbedre helsetjenestene vi tilbyr vedkommende - vi vet jo ikke hvem vi hjelper, sier Diaz. Hun har mange års erfaring som fastlege.
En annen utfordring er mangel på nettverk og samarbeid mellom alle aktørene som skal gi innvandrere støtte og tjenester. Dette fører til at gode løsninger forblir på lokalt nivå.
- Vi bør skape en tradisjon for likeverdighet mellom brukere, frivillige, helsepersonell og forskere basert på tillit og samarbeid. Vi håper at denne konferansen er første steg i den retning.
Utveksling av erfaringer og ideer under en av de mange parallellsesjonene. Foto: Paul S. Amundsen / UiB
Manglende fokus på innvandrerhelse fra regjeringen gjør jobben med å forbedre helsetjenesten vanskelig. I 2017 besluttet regjeringen ikke å videreføre Nasjonal strategi for innvandrers helse. Tiden var moden, mente den, for at innvandrerhelse skulle ansees som en selvsagt del av almene helsetjenester.
- Jeg er mer bekymret og tror ikke vi er der ennå. Det er derfor viktig at vi som jobber med innvandrere og forsker på deres helse deler erfaringer og kunnskap, sier Esperanza Diaz.
Likhet og sikkerhet
Professor Mark R. D. Johnson fra De Montfort University i Storbritannia satte i sin åpningsforelesning fokus på utfordringer rundt likhet og sikkerhet i møtet med migranter. Språklige barrierer er ofte de første som må overkommes, men han mener at kulturelle barrierene er mer utfordrende. Som eksempel pekte han på hva som ansees som "normalen" når man snakker om risiko - hvem som er referanseverdien for graden av risiko for å utvikle en sykdom.
- Helsepersonell tenker kanskje at de ikke diskriminerer og at de behandler alle pasienter likt, men ser en på bruken av legemidler så ser man at slik er det ikke. Vi har for eksempel Bidil, en medisin mot kronisk hjertesvikt, spesielt utviklet for Afro-Amerikanere. Den blodfortynnende medisinen Warfarin har ulik virkining i ulike etniske grupper.
- Det finnes selvsagt sykdommer som er spesielle for enkelte etniske grupper. Når jeg spør mine studenter om hva en etnisk sykdom er, så svarer de for eksempel at afrikanere kan få sigdcelleanemi og at asiater og folk langs Middelhavet er disponert for talassemi. Noen har også hørt om Tay-Sachs sykdom, som bare finnes blant jøder.
- Vi er alle "etniske" og "rare", og alle etniske grupper har sykdommer som er spesielle for dem. Men hvem som helst kan få sigdcelleanemi, uansett hvilket land de kommer fra. Poenget er at vi alle har en etnisitet eller identitet, det er bare snakk om sannsynligheten for å få disse sykdommene. Vi er alle en blanding av noe, alle har genetiske spor fra Afrika og til hverandre, så vi kan ikke si at bare asiater får denne sykdommen og bare nordmenn for denne.
Risikoen for mange sykdommer er høyere blant enkelte innvandrergrupper, men det ser ut til at kreft ikke er så vanlig i mange minoriteter. Selv om det ikke er av statistisk betydning, så er det likevel veldig viktig for dem det gjelder.
- Det er viktig å ikke blande epidemiologi, eller statistikk, med hva det betyr for personen det gjelder. At en mor fra Bangladesh mister barnet under fødeselen er kanskje ikke av stor statistisk betydning, men det er av stor betydning for henne, sier Johnson.
Bergen-deklarasjon
I mangel på en nasjonal strategi for likeverdige helsetjenester, ønsker konferansen å levere en deklarasjon fra hele spekteret at aktører som jobber med innvandrerhelse, en deklarasjon som fremhever punkt av betydning for migranters helse, men også som sier noe om tiltak som trengs for å oppnå likeverdige helsetjenester.
- Vi må minske avstanden mellom forskning, praksis og pasientbehov. Derfor er vi her i dag. Vi kommer til Bergen, det er kjempehyggelig i to dager og så reiser vi hvert til vårt. Men hva skjer etterpå? Vi trenger en strategi, eller handlingsplan, slik at vi har noen mål å jobbe mot til neste gang vi møtes, sier Bernadette Kumar.
Deltakerne samlet seg om et utkast til en deklarasjon med prioriteringer de mener helsesektoren og politiske beslutningstakere må vurdere for å møte helse- og samfunnsmessige implikasjoner av migrasjon og etnisk mangfold. Den endelige versjonen vil bli presentert senere i høst.
Foto, topp: God stemning. Esperanza Diaz, Mark R. D. Johnson og Bernadette Kumar. Foto: Paul S. Amundsen / UiB